For en neve dollar

Regissørene i filmsjangeren spaghetti-western lar ikke tilfeldighetene råde. Det meste er gjennomført, alt fra lyd og lys til klipping, bildeutsnitt og kamerabevegelser. Her er et lite klipp fra For en neve dollar som tydelig viser hvordan filmatiske virkemidler kan bidra til å gjøre filmopplevelsen enda mer givende.



I den aller første scenen ser vi hvordan fire mannfolk skaper dybde i bildet. Så kommer Clint Eastwood som macho-man nummer én spaserende mot dem. Musikken stopper i dette øyeblikket, den la grunnlaget for den spente stemningen, men nå skal replikkene styre lyd-showet. Igjen ser vi at gjennom å sette Eastwood noen meter bakover i bildet, skaper regissøren dybde.

Klippene går ganske raskt, og det filmes på den som snakker. Det er relativt raske klipp, og det er interessant å se hvordan man plutselig får et enda nærmere bilde av den fremste mannen, som ser mer og mer redd ut, mens de andre tøffe gutta står og ler. Dette følges opp av et standard spaghetti-western-klipp, nemlig den barske hovedrollen (Clint Eastwood), som ser opp med et litt skummelt, provosert og hevngjerrig blikk.

Så har det kommet på en effekt. En lys og skjærende lyd gjør det enda mer spennende, og det blir filmet utenforstående mennesker som står og ser på handlingen med et blikk fylt av frykt for hva som kommer til å skje. De venter på at skuddvekslingen skal begynne. De filmes ikke lenge, og raske klipp er en viktig ingrediens for å gjøre filmen mer spennende. Idet skytingen starter er lydeffekten borte, og handlingen roes helt ned.

Alle kameraene er plasser lavt, og særlig er dette mye brukt i filmer hvor Eastwood er med i klippet, siden han ofte spiller roller med mye autoritet og makt. I denne lille filmen står alle kameraene stille, og dette gjør settingen mer spennende og lettere å følge med på. Lyset er brukt for å vise ansiktsbevegelser tydeligere, og fremme følelser.

Det er ikke rart jeg elsker spaghetti(-western)

Italiensk neorealisme

Det som kjennetegner den italienske neorealismen er først og fremst at opptakene ikke foregår i filmstudioer, men ute på gatene, for å fange den ekte virkeligheten. Ofte var det amatør-skuespillere som hadde rollene. Filmen hadde lite klipping og lange tagninger, og historien dreide seg som regel om vanlige folks liv.

Her er en film fra 1948 som på en fin måte viser disse virkemidlene. Den heter Sykkeltyvene og er regissert av Vittorio De Sica.




Kilder:
Mediemøter, lærebok i mediefag for videregående skole, side 222.
http://www.youtube.com/watch?v=Myo2vOIGvLQ&feature=related